Den estiske regjerings kortsiktige hovedmål med den økonomiske politikk er fremdeles å sikre estisk inntreden i EURO-sonen 1. januar 2011. Således er statsbudsjettet for 2010 gjort opp med et stipulert underskudd på 2.7%. Man mener å ha kontroll med situasjonen i 2009, men et sikkert svar på om budsjettunderskuddet ble tilstrekkelig lavt vil ikke komme før til i slutten av februar. En annen sak er om ECB er interessert i å få et nytt medlem i disse tider hvor mange av EURO-landene sliter.
2010-budsjettet er på nivå med 2009-budsjettet, etter de tre kuttene som ble foretatt i løpet av fjoråret. Regjeringen (Reformpartiet og de konservative IRL) fikk støtte fra De grønne da budsjettet ble vedtatt. De grønne har siden regjeringen kom i mindretall vært støttevillige mot å få betalt i stort sett små saker. En av disse sakene ved denne anledning var at partiet insisterte på en bevilgning på EEK 3 mill (NOK 1.6 mill.) til en Antarktis-ekspedisjon som har vært planlagt lenge.
Regjeringen fremhever at undervisningsbudsjettet er øket, det samme er veibudsjettet, mens støtten til pensjonister, mødre og barn stort sett holdes på samme nivå som tidligere. Alle departementer har fått sine administrasjonsbudsjetter skåret ned, hvilket særlig har gått ut over antall ansatte og deres lønninger. Et vanlig konsept er at ansatte (embetspersoner i MFA, leger på sykehusene osv.) blir tvunget til å avvikle et par ukers ferie uten lønn.
Budsjettets negative virkninger for mannen i gaten er stort sett knyttet til økte skatter og avgifter.
Regjeringens sterke tro på at EURO-medlemskap er livsviktig, baserer seg på at dette vil øke utenlandske investorers vilje til å satse i Estland, på at spekulasjonene om devaluering vil få en endelig slutt og at det vil bidra til å få Estland over finanskrisen på hurtigst mulig vis.
Det har ikke vært mange røster som har hevdet seg mot tanken om nødvendigheten av EURO-medlemskap. Noen har spurt om ikke Estland allerede er rimelig tilpasset EURO. Tross alt har man holdt en fast kurs EEK/EURO siden den siste ble innført. Styringsrenten fastsettes i Frankfurt, og det kan hevdes at EEK for lengst er vel integrert i sonen.
I et foredrag nylig har den frittalende visesentralbanksjef Marten Ross sett på saken fra en annen vinkel. Også han (og banken) er for en snarlig EURO-inntreden. Men han peker på et annet og kanskje viktigere aspekt ved regjeringens budsjettpolitikk. Har regjeringen brukt EURO-påskuddet for å kunne få gjennom ellers upopulære innskrenkninger? Ross mener så. Folk flest tror på at EURO vil gjøre livet bedre og godtar lønnskutt osv. for å oppnå dette. Ross og andre eksperter tror at de stramme budsjettene er en hovedgrunn til at Estland ser ut til å være på vei ut av krisen. Det pekes også på at den faste valutakurs og bindingen til ECB i Frankfurt har vært av stor betydning.
”Alle” har nå tro på at Estland er over det verste, selv om flere tall for 2009 er ille ved første øyekast. Særlig stygge er ledighetstallene. Ved utgangen av desember 2009 var det i Estland 87 282 arbeidsløse, eller 13.3%. (Størst er arbeidsløsheten blant etnisk russiske menn: 24%). Tallet vil stige i 2010 (til 16-17%?) og kanskje også i 1. halvår 2011.
15% negativ vekst i BNP i 2009 er heller ikke noe oppmuntrende tall. Men alle regner med sterk bedring allerede i år. Estimatene for 2010 og 2011 varierer mellom + og - 1.5%. På mellomlang sikt har ekspertene tro på en årlig vekst på 3-5%. Noen eksperter er mer pessimistiske. De tror at lønnsnedgang og økt arbeidsløshet i 2010 vil føre til en nedgang i innenlands forbruk som ikke vil bli kompensert av svakt stigende eksport og investeringer.
Andre negative detaljtall er f. eks. en nedgang i bilsalget i fjor på 66%. Innenlands forbruk sank med 18% i 2009, og vil ventelig falle ytterligere i år. Industriproduksjonen fortsetter å falle, men ikke så dramatisk som for et halvt år siden. Inflasjon regner man ikke med hverken i 2009 eller 2010, et estimat er – 0.1% hvert av årene.
Hovedproblemene for lille, utenriksøkonomisk avhengige Estland da finanskrisen satte inn var at de viktigste handelspartnerne (Sverige, Finland, de andre nordiske land, Russland og Tyskland) kom i vanskeligheter, og at krisen kom akkurat mens Estland forberedte en myk landing etter flere år med kjempevekst i økonomien.
Men hovedfundamentet i landets økonomi var ikke verst. Statlig utenlandsgjeld var nærmest 0. Dette forhold er fremdeles fremtredende. I en oversikt fra EU-kommisjonen hadde Estland i 2009 den laveste statlige gjeldsgrad i forhold til BNP i hele EU, med 7.4. F. eks. Danmark lå også absolutt i det nedre sjikt med 35.1, mens et land som Italia skiltet med 116.7. I privat sektor har esterne en gjeldsbyrde på gjennomsnittlig EU-nivå.
Dessuten hadde Estland gjennom stram budsjettpolitikk i mange år samlet opp ikke ubetydelige fond, som nå kommer godt med